1001 – En eventyrlig historie
Den første etterkrigstiden ble en rik og dynamisk vekstperiode i det norske designmiljøet.
Ny tid, nytt tempo og en ny livsstil
Den første etterkrigstiden ble en rik og dynamisk vekstperiode i det norske designmiljøet. Internasjonale impulser og det skandinaviske samarbeidet løftet og inspirerte arkitekter, brukskunstnere og formgivere til å søke nye veier. En ny tid, et nytt tempo, en ny livsstil og med nye sosial reformer krevet nå et nytt utrykk, et samlende formspråk med synlige tegn på av verden hadde skiftet ham.
De nye strømningene i tiden nådde også fram til den lille møbelfabrikken på Dokka i Nordre land. Den nye direktøren, Frode Bråthen, dameskredder med et kunstnerisk blikk og med et våkent øye for det som rørte seg i samtiden, været nye muligheter, og da Røwde Skumgummifabrikk utlyste en møbelkonkurranse i 1952, tegnet han selv en stol, «Dokkastolen», etter tidens nye formgivningsidealer, en liten enkel lenestol, god å sitte i, lett og flytte, moderne, men allikevel formet på et tradisjonelt fundament.
“Jeg liker ikke konkurransemodellene dine”
Oppmerksomheten og markedssuksessen denne nye stolen fikk var oppmuntrende signaler. Men Frode Bråthen hadde nå fått blod på tann og ville meisle ut veien videre. Han hadde allerede rukket fått med seg at flere av hans kolleger overveiet å innlede et samarbeid med disse nye spesialutdannede norske møbeltegnerne, og da Askim Gummivarefabrikk utlyste en møbelkonkurranse i 1955 å få fram forslag til nye tidsriktige møbler for bruk av skumgummi i den norske møbelindustrien, og da det ble kjent at Sven Ivar Dysthe hadde fått første premie i to klasse var ikke Bråthen sen om å ta en viktig telefon. »Jeg liker ikke konkurransemodellene dine, men jeg ser du kan tegne møbler», sa han. «Nå vil jeg at du skal tegne en kolleksjon for oss».
Og slik ble det. Et inspirerende fellesprosjekt mellom to høyst ulike personligheter, en forhenværende skreddermester, kunstnerisk, og med sans for mote, kvalitet og form , og som var villig til å satse, og en ung ,ennå uprøvet designer som visste hva han ville – og som ga alt.
Se hvilke møbler som dukket opp i Mad Men!
Foto: Mad Men/MAX
Første store utfordring
Vi var nå flyttet inn i en liten leilighet på Eiksmarka, i en av de nye drabantbyene utenfor Oslo. Den unge designeren satte seg ned bak tegnebordet, spisset trykkblyanten og flyttet målestaven og kurvelinjalen prøvende rundt på tegnepapiret. Han sto nå foran sin første, store utfordring. Ung og lovende, javel, – men holdt han mål?
På bedriften var de lenge fylt av uro og tvil. For her kommer denne unge designerypplingen fra Oslo med arbeidstegninger til en stol med ben i rustfritt stål og synlige koblingsskruer. «International style», riktignok, det hadde de fått med seg, men skulle en slik moderne stol kunne følge etter Dokkastolen som allerede hadde vunnet mange kunders hjerte? De fleste var tvilende til prosjektet. Hvor bar dette hen?
Da det første eksemplarer ble båret inn og plassert på gulvet i modellverkstedet ble det påtagelig stille . Lenge. Så kom de første anerkjennende smilene, og de anspente skuldrene senket seg langs rekkene. Her ante nok de fleste at noe stort var på gang. For stolen som sto der foran dem, ny, moderne, var ikke fremmed. De børstete stålrørene , den forenklede konstruksjonen, de blanke skruehodene og de synlige koblingene, nærmest som smykker, synlig inspirert av den internasjonale modernismens formgivnings idealer, var samtidig koblet til tradisjonsrike naturmaterialer , til skinn, hud, og treverk, og med myke profileringer i armlen og sprosser. Fortid og framtid – som en syntese! Hånd i hånd.
Et eventyr
Det føltes som et eventyr, utbryter den unge designeren begeistret i bilen på veien hjem. Stemningen var elektrisk. Fabrikkeieren i passasjersetet smiler bredt og nikker bekreftende, «Og nå jeg vet hva vi skal kalle den», utbryter han «Husker du eventyret? 1001 natt? Han klapper hendene sammen. Stolen skal selvfølgelig hete 1001.»
I 1960 ble 1001 vist på den store internasjonale møbelmessen i Køln og som også var Norges hittil største eksportframstøt. Eventyret materialiserte seg. Det sies at stolen skapte furore, at både innkjøpere, media og publikum forhørte seg høylytt «Dokka møbler?» Norway?! Hva? Hvor ? og denne Dysthe? Har noen hørt om ham?
Hjemme gikk vi og ventet i spenning. Først dagen etter kom telefonen vi hadde ventet på. Suksessen ble bekreftet, og ordrene kom inn fra fjern og nær, fra Usa, Canada, og Vest Europa, og også fra en Sheik eller to i Saud-Arabia, og hele veien fra Kuwait!
Trukket frem i undervisningen
Det ble nye lange dager ved tegnebordet. For samarbeidet med Bråthen var både utfordrende, krevende, men også inspirerende, og utover på seksti-tallet så stadig nye modeller dagens lys, og som ble presentert og vist på de store internasjonale utstillingene i årene framover, i Køln, København og Stavanger, Oslo, eller i store internasjonale varehus, bl. annet i USA.
Hvor stort dette var forsto vi først etter et besøk av en ung designerstudent fra Berlin som ville jobbe for Sven Ivar, helt uten betaling! For som han sa: 1001 kolleksjonen ble stadig trukket fram og brukt i undervisningen på anerkjente høyskoler rundt om i hans eget hjemland.
Sven takket høflig nei. Han hadde ikke bruk for en assistent. Noen dager senere ringte det allikevel på døren. Der sto han, studenten. Sven viste han høflig inn på tegnekontoret sitt , fylt av tegninger, skisser og kreativt rot. Den unge mannen ble stående usikker på dørterskelen, og etter en lang pause stammet han fram: «Finnes det en annen møbelarkitekt Dysthe i Norge også?»
Snipp, snapp, snute, i 1966 ble den nye modellserien Flueline presentert, og som vise seg å bli Svens siste modell for Dokka Møbler. Frabrikkeieren Frode Bråthen valgte nå å satse videre på samarbeidet med datter og interiørarkitekt Mona Bråthen Kinn, men for Sven åpnet det seg et nytt eventyr der borte i det nye møbelbeltet på vestkysten av Norge.
Tekst: Trinelise Dysthe
1001-serien
1001 AX Stol
1001 AF Stol
